Første stopp på denne turen til Sør-Afrika var Johannesburg. Denne metropolen med 13 millioner innbyggere er ikke en by for byvandring. På grunn av sikkerheten må du kjøre fra sted til sted. Turen til Soweto var utrolig lærerik.

Vi brukte den første hele dagen i Johannesburg til å reise med «Hopp på, hopp av» busser, etter anbefaling fra en venn. Turen kostet 200 rand for hele dagen, og var virkelig verdt det. Ikke bare går bussene til alle deler av byen. Med i billetten er hodetelefoner som du plugger i ved setet og som har guiding på en rekke språk, til og med svensk. Kvaliteten på det som ble formidlet var høy. I stedet for bare å ramse opp navn på kirker og bygninger, fikk vi høre hverdagshistorier fra Johannesburg, iblandet fakta om byen.

Down town Johannesburg er rart å kjøre igjennom. Tomme skyskrapere, søppel og falleferdige hus. Både børsen, banker og forretninger har for lengst flyttet vekk fra sentrum på grunn av sikkerheten. Vi hoppet av ved den høyeste bygningen i Johannesburg, Carlton hotel på 50 etasjer. Hotellet er stengt, men det er mulig å ta heisen til toppen for å få utsikt. Vi skulle ikke til toppen, men ta en Uber-bil videre. På holdeplassen står en vakt. Han lar oss ikke gå noen steder. Rundt oss driver mennesker i loslitte klær. Vi er de eneste hvite. Og uheldigvis bryter nettet sammen, så Uber-bilen kommer ikke. Dermed kunne vi studere dette gatelivet en halv time før vi kunne hoppe på neste buss.

Soweto

Soweto er et navn som ofte var i nyhetene for noen år siden. For mitt indre seg jeg for meg brennende bildekk og rasende folkemengder, fattigdom og fortvilelse. Apartheid ble innført i Sør-Afrika i 1948. Og som årene gikk ble lovene strengere og strengere. Urettferdigheten skrikende, mens den internasjonale fordømmelsen vokste år for år.

Soweto har fire millioner innbyggere. Vi starter turen i stille gater. Velstelte hus, hageflekk og dobbel garasje. De aller fleste i denne delen av Soweto har arbeid. Dobbelt garasje er nødvendig når både herren og fruen i huset skal på jobb. Den øvre middelklassen i Soweto består av professorer, forretningsmenn, akademikere, journalister og bankansatte.

Gruvebrakkene

Minibussen vår kjører videre ned en bakke. Vi ser noen lange brakker i bunnen av bakken. Overfor dem står pastellfargede små hus. I brakkene kan det bo opptil 20 personer. De ble bygget for å huse gruvearbeidere. I dag er det gratis å bo i brakkene, men forholdene er uhygieniske. Derfor har myndigheten bygget de nye sukkertøyfargede husene. Husene står tomme. For de som bor i brakkene har ikke penger til husleien.

De klassiske Soweto-husene er et hus med to små soverom og et kombinert kjøkken og oppholdsrom. Ennå står det mange slike her, men kreative eiere har transformert husene.

I bydelen Orlando West, i Vilakazistreet, er den eneste gaten i verden hvor to fredsprisvinnere har bodd, Nelson Mandela og Desmund Tutu. Erkebiskopen eier fortsatt huset sitt, og han bor der når han er i Johannesburg.

Nelson Mandelas hus er i dag et museum, der utmerkelser og historie er utstilt. Dette var hjemme han lengtet til i de 27 årene han satt fengslet. Ved treet i bakhagen er morkaken til alle hans fem barn gravd ned, en skikk som skal knytte den nyfødt til sine forfedre.

Men Mandela kunne ikke bo i huset sitt. Strømmen av mennesker som ville hilse på ham ble for stor og etter bare 11 dager flyttet han til Winnie Mandelas nye hus i utkanten av bydelen Orlando i Soweto. Senere flyttet han fra Soweto til et hus myndighetene kjøpte til han i den rikeste bydelen i Johannesburg. Her er husene omgitt av piggtråd og elektriske gjerder. Bare Nelson Mandelas hus er uten piggtråd. Etter så mange år i fengsel klarte han ikke leve bak piggtråd som en fri mann.

Hector Pieterson

16. juni 1976 startet et opprør i Soweto mot myndighetenes pålegg om at alle barn skulle undervises på afrikaans, boernes språk. Dette var ikke et språk svarte brukte. Opprøret startet med en fredelig demonstrasjon, myndighetene svarte med å skyte med skarpladde våpen. En av de første som ble drept denne dagen var Hector Pieterson. Plassen der demonstrasjonen startet er oppkalt etter ham og det er også bygget et museum der. I løpet av opprøret som varte et år ble over 500 barn og unge i alderen 8 til 25 år drept.

På vei ut av Soweto kjører vi forbi blikkskur. Her bor de privigilerte fattige, de som har råd til tak over hodet. Her er verken innlagt vann eller strøm. Soweto er både fancy hus med dobbeltgarasje, brakker og blikkskur.

Apartheid-museet

Vi avslutter dagen på Apartheid-muséet. Her utfyller arkitektur og utstillingene hverandre for å underbygge historien. Du rystes av fortellinger, bilder lyder. Apartheid var så brutalt og uendelig mye verre enn vi hørte om i Norge. Så seint som i 1986 henrettet Sør-Afrika politiske fanger.

Jeg er full av beundring over at de har klart å legge bak seg denne brutale tiden. Vel vitende om at det fortsatt er de hvite i Sør-Afrika som besitter land og formuer, og at det svarte lederskapet rystes av korrupsjon og neopotisme.