Tusen takk for elleve nydelige slitsomme år. Tusen takk for alle gangene du har møtt meg med en sko i munnen når jeg har kommet hjem, logrende glad. Som fylte huset med hundehår, bjeffing oppskrapt parkett og høye snork om natten. Nå har du forlatt oss. Vi måtte ta det umulige valget, å avslutte livet ditt på oppløpssiden. Kanskje blir det lettere for oss etter hvert å akseptere at du måtte få slippe, når du ble syk, enn å selv måtte finne den dagen når verdigheten og livskvaliteten din ble for dårlig. Men akkurat nå er savnet så usigelig vondt.

Jeg ser frem til den dagen jeg klarer å finne takknemlighet over å ha fått lov til å bli kjent med deg. Når savnet blir å bære og minnene om deg ikke fører til tårer. Jeg undres hva det var med deg, som gjorde at sorgen er så tung. Jeg tror rett og slett det var din personlighet. Du var en stor hund, med et enda større ego. Du ville være midtpunktet, og fikk du ikke det, stilte du deg opp midt på gulvet og bjeffet. Du bestemte selv om det var betimelig å komme når vi ropte på deg. Du bjeffet i bilen. Og med din størrelse var lyden til å gi oss hørselsskade. Og i ren glede logret du slik at kaffekopper og blomstervaser seilte ned fra stuebordet. Etter hvert lærte vi hva som kunne stå hvor. Nå er det i alle fall et år siden sist et vinglass ble offer for din glede.

Jeg aner ikke hva du kostet meg i kroner. Det er ikke derfor vi fikk hund. Men dine små og store vondter kostet nok noen kroner. Dyrlegen har ikke tilskudd fra det offentlige. Der koster en blodprøve fort 1500 kroner. Et betent øre som må renses koster gjerne 3.000 kroner. Du hadde jo ørebetennelse ganske ofte. Blodprøver for å sjekke stoffskifte måtte tas en gang i året og smertestillende på grunn av forkalkninger koster nesten 900 kroner boksen. Du spiste en slik boks i måneden.

Jeg var ofte stolt av hvor vakker du var. Svart og blank over ryggen med vakre hvite og brune tegninger. På nesen hadde du en svart prikk i det hvite og halen med den flotte hvite spissen var gjerne løftet høyt når du ble ivrig. Du var rask, kvikk og sterk, og inntil for tre år siden var du med på løpeturer. Best var lørdagsturene når vi kunne ta det litt med ro innimellom slik at du fikk tatt en lite bad og vi fikk kastet noen pinner. Du hadde et driv og en fart få hunder av din rase og størrelse kunne være med på. Kanskje det er derfor du ble så gammel? Gjennomsnittsalderen for din rase er 6-8 år. Du overlevde alle dine seks valper og valpepappaen også.

Det var i grunnen vår ide at du skulle få valper. Det viste du oss til gangs når valpene kom. Vi måtte være sammen med deg da de ble født. Og når alle vel var ute, og vi lurte oss til seng, forlot du valpene og la deg på din faste plass ved sengen min. Da jeg la meg på madrass ved valpekassen, gikk du med på å ligge ved valpene, men to timer senere våknet jeg av at valpene pep, og du snorket meg i øret ved siden av meg på madrassen.

Ditt morsinstinkt strakk seg til å slikke valpene slik at de fikk avføring. Mating og annet stell overlot du til oss. Men du visste hele tiden hvor mange valper du hadde og om de hadde det bra.

Du var en hund med stor personlighet og den varmeste, mykeste pelsen. En slik pels du kan begrave nesen i og kjenne varme og kjærlighet. En ru og kjærlig tunge og en våt og myk snute som du brukte for å se om vi var våken. Når vi kom hjem, kom du stormende mot oss, lykkelig logrende, og jeg fikk et realt kyss der det måtte passe.

Å kjenne på savnet er den forbudte sorgen. Du var jo bare en hund. Men for meg var du noe av det kjæreste jeg kjente. Mitt hjerte har plass til mange. Du vil alltid ha din plass der, men nå må jeg lære meg på leve videre uten deg, kjære Carmen. Jeg er så glad for at du ville være en del av livet mitt. Takk for alle de gode årene.