Er det mulig å feriere i Finnmark om vinteren? Hva kan du se og hva kan du gjøre? Vi tok med oss tre sveitsiske venner på tur til Vest-Finnmark i februar. Til sol, nordlys rein og regn, kulde og varmegrader og herlige mennesker.

Å feriere i Finnmark om vinteren er en utfordring. Det er mindre å gjøre og været kan ødelegge de få aktivitetene som er åpne. Samtidig som både mørketidslyset og nordlyset er så magisk at det bør på en «bucket list» over ting du må oppleve.

Norges nordligste fylke, Finnmark, har en utstrekning som Danmark, men bare 75 000 innbyggere. Fra 2020 blir Finnmark slått sammen med Troms. Men det sier litt om avstandene når vi i løpet av fire dager bare besøker Vest-Finnmark, og selv da er det mange steder vi måtte hoppe over. Som magiske Nordkyn, kanskje enda mer spektakulær om sommeren med sin røffe natur og sine fantastiske fiskevann. Og Loppa og vakre grønne Sørøya med kritthvite strender og duvende grønne åser. For ikke å snakke om min egen hjemby, Hammerfest. En by med fin natur, gode fiskemuligheter og gode restauranter.

Ishotellet

 

Vi landet i Alta til iskalde 15 minusgrader og blå himmel. Første stopp er Alta sentrum. På Amfi har Kokkejævelen et svært godt utvalg av kortreist mat og lokale delikatesser. Her er både reinhjerter, skrei og multepudding. Det er så tennene løper i vann.

Vi inntar lunsjen på Sorrisniva, ishotellet ved bredden av Altaelva etter en kort tur innom Alta Museum. Om vinteren ligger helleristningene under snøen. Utstillingen inne er greit nok, men Alta Museum bør du vente til sommeren med å besøke.

I storgammen ved ishotellet er det fyr på peisen. Lunsjmenyen har lokale matretter, som bidos, fiskesuppe med ørret eller salat med kongekrabbe. En litt stiv pris på lunsjrettene. 225 kroner for fiskesuppe er kanskje litt friskt?

Etter lunsj besøkte vi ishotellet. Is er vakkert, kaldt og magisk. Vi måtte betale 200 kroner pr. person for å besøke hotellet som var 20 år i år. Her finner du isblanke skulpturer, relieffer av mytiske dyr eller filmklassikere som «Skjønnheten og udyret» og naturlige snøkrystaller. Hotellet har også et eget kapell, selvsagt i is, som mange par velger å gifte seg i.

Du kan også overnatte i hotellet som har 26 rom denne sesongen.

Juhls – et smykke på vidda

Klart og kaldt vær om dagen kan gi nordlys til kvelden. Vi var heldige og fikk med oss nordlyset første kvelden. Men våre sveitsiske gjester var litt skuffet. For nordlys kan være ganske svakt med det blotte øyet, og mye sterkere når moderne kameraer fanger det inn. Uansett, nordlys kan ikke bestilles. Derfor var det gøy at våre sveitsere våre fikk sett det.

Fra Alta kjørte vi den flotte veien mot Kautokeino. Her er det jordbruk, canyon og vidde. Bygda Masi og til slutt Kautokeino. Sveitserne brukte øynene godt, her er mye å se, selv om kilometerne er lange mellom stedene i Finnmark.

Vi hadde bestemt oss for å stoppe på Juhls sølvsmie i Kautokeino. Det er mange år siden jeg var der sist, men fortsatt er dette et sted å besøke. Faktisk var Juhls enda flottere enn jeg husket med sin sølvsmie, sine fantasifulle bygninger, høner, afghanske tepper, samiske gjenstander og sølvsmykker.

Lunsj er ikke noe Thon hotellet i Kautokeino driver med, dermed ble det amerikansk diner på en nedlagt bensinstasjon, Pit Stop, som serverte pizza. Greit nok.

Med sølv i lasten kjørte vi mot Karasjok.

Finsk sauna

Vi tenkte å besøke Boble glasshytte og Sametinget i Karasjok. Sametinget stengte klokken 15.30, men siden vi hadde sjekket på nettet at glasshytten hadde åpent til klokken 17, stoppet vi og tok noen bilder av Sametings-bygningens vakre siluett. Det skulle vi ikke gjort! For nå hadde glasshytten og samisk kultursenter også nådd å stenge – klokken 16. De hadde bare glemt å oppdatere nettsiden.

Etter forrige Karasjok-besøk hadde vi lært, og booket overnatting på finsk side, i Karigasniemi. Men velkomsten var heller lunken. Den bortgjemte resepsjonen var stengt og ingen av de som jobbet i kafeen syntes det var deres jobb å hjelpe oss. Litt frem og tilbake og vi fikk endelig nøkkelen. Som eneste overnattingsgjester burde de hatt muligheten til å i alle fall tømme askebegeret som møttes oss på trappa utenfor leiligheten vår, full av sneiper.

Inne kunne vi nyte en interiørstil fra forrige århundre – altså 90-tallet. Men Finland er Finland, sauna finnes overalt, vår sauna var dog av den mindre romslige sorten. At vi faktisk måtte hente den samme motvillige damen fra kafeen for å kunne sette på badstue-ovnen sier sitt, en enkel bruksanvisning i informasjonsfolderen hadde kanskje ikke vært så dumt.

Det er visst noe med oss på denne turen. For heller ikke i Karigasniemi var restauranten åpen.

Reinlykke eller rein lykke

 

Vi hadde booket tur til en siida, altså et sted der vi kunne få oppleve reinsdyr og samisk kultur og næring på nært hold. Men vinteren er hard i nord og både lavvoer og annet utstyr hadde blåst bort. Siidaen avbestilte og vi sto der med tre skuffede sveitsere, og også to nordmenn (altså oss 😊) som hadde gledet oss til litt reinlykke. Via via kom vi i kontakt med John Samuel Utsi, reindriftsutøver som har reinflokken sin i nærheten av Karasjok. John Samuel tok oss med på en uforglemmelig tur til reinflokken. Den holder til vel en time med snøscooter fra Karasjok. Og fra minus 30 dagen før, dro vi ut på tur i pluss 3 varmegrader og sol – i februar!

Vinteren 2019 hadde til da vært fantastisk for reinen som lett kunne grave seg ned til reinlaven. Faktisk var flokkene så mette og fornøyde at de ikke ville ha kraftfor når vi kom opp til flokkene. Men litt gjeting fra reineier Utsi og sveitserne fikk sitte ved bålet med kaffen mens mette og avslappede reiner lå i snøen rundt.

John Samuel Utsi var en spennende mann å møte. Vi lærte om moderne reindrift med gps-sender på lederne i flokken, om beitekonflikter, rovdyr og reingjerder.

Gjesvær og kongekrabbe

Fra Karasjok skulle vi til Magerøya. Vinden økte på og det flotte vinterværet forsvant i holke og vind. Vi hadde bestilt rorbu på Sarnes, vel fire kilometer fra Honningsvåg. Også her hadde vinterstormen dratt duken av storlavvoen der vi skulle kost oss med kongekrabbe. I stedet ble det kongekrabbe i møterommet tilknyttet rorbuanlegget. «Spis så mye du vil» får en annen betydning når det er kongekrabbe og ikke pizza du får servert. Krabben er en virkelig delikatesse. Hvitt kjøtt med frisk smak. Rett og slett nydelig. Men vår vert serverte majones fra pose med industribakt polarbrød til. Jeg tok meg i å tenke på hvor mye bedre det hadde vært hvis majonesen var hjemmelaget, at noe av den var smakssatt med wasabi og at de serverte dill, koriander eller gressløk også til. Om ikke annet så ser det penere ut med litt grønt.

 

Før vi satte til livs et nydelig måltid kongekrabbe var vi på fotosafari til Gjesvær. Med kraftig vind i flere dager var dønningene for store til fisketur. Heller ikke et besøk på Nordkapp fristet. Gjesvær er værhardt og vakkert, og egner seg til en tur med kamera.

Da vi satte fra oss leiebilen i Alta på returen hadde vi kjørt ca. 460 kilometer. Vi hadde hatt sprengkulde, mildvær, sol, regn og snøvær. Med opplevelser som sitter i hjertet, selv for en utflyttet finnmarking. Lurer du på om du skal legge neste vinterferie til Finnmark sier jeg bare: gjør det!