Tilbake til fortiden – Tamsøya

Husene på Tamsøya, der du kan bo.

Tamsøya er den største privateide øya i Finnmark. Her er det multebær som gjelder. Pluss uendelig vakker natur, steinformasjoner, fugleliv og flora. Og nydelig mat i unike omgivelser. Et herlig sted å besøke.

Søndag ble vi plukket opp på kaia i Repvåg, et lite tettsted på fastlandet ytterst i Porsangerfjorden. Her bar det utover til Tamsøya i rib. Vi kjører mot øya mot stedet Hellemolla. Den gamle hytta brukes av multeplukkere i august. Utenom multesesongen kan du leie hyttene, eller gå fra hytte til hytte.

Like sør for Hellemolla er det en stor koloni steinkobbe (sel) som koser seg i vannet. Med store svarte øyne kikker de nysgjerrige på oss, blåser litt i nesen og dukker etter mat.

Tredje generasjon

Det er tredje generasjon som i dag forvalter Tamsøya. Øya ligger i Porsangerfjorden og er kjent for sin enorme forekomst av multebær. I tidligere tider var det også dunvær, men i dag ruger ærfuglen på øya uten at duna blir plukket. I stedet har Olaf Bull og kona Anne Sivertsen satset på turisme. Gjester kan komme å bo i enkle hytter, varsomt restaurert og med utedo med fantastisk utsikt. Her vil du aldri oppleve kø i frokostsalen.

Anne Sivertsen og Olaf Bull på Tamsøya.

Anne byr på middag i den gamle bærlåven, torsk med urter og rabarbrachutney, multekake til dessert. Vi sitter inne og ser på naturens skiftinger. Praten går mellom vertskapet og vi fire gjestene som overnatter på øya denne natten.

Vi er full av opplevelser etter å ha gått tur på øya. Vi opplevde fugleliv, blomsterprakt og steinformasjoner som fylte mobilkameraet med minner. Maken til fotogen øy!

Tur rundt øya

Utstyrt med kart med stedsnavn og små forklaringer drar vi på oppdagelsestur på Tamsøya. Vi er bedt om å holde oss i fjæra. I gresset ligger det hundrevis av fugler på reir. Det er nettopp fuglene som gjødsler øya som gjør den så unik som multeøy. Rett bortenfor hytta vår møter vi den første kolonien med fugler. Ternene er hissige, selv om vi går langs sjøen. Vi skjønner at det er småttinger i reirene noen meter inn i fra sjøen.

Starten på turen minner om Hitchcochs «Fuglene» fra 1963, med rasende terner som jager over hodet. Heldigvis roer de seg når vi rolig følger fjæra videre. Vi passerer en sandstrand og ser bugnende sibirgressløk i blomst. Plutselig hopper jeg til. Jeg skulle sette ned foten på en stein som brått rørte på seg. Det er en måseunge som ligger og trykker mellom steinene. Det går bra med fugleungen. Neste unge som ligger og trykker mellom steinene oppdager vi lett. Nå går vi mer årvåkent slik at vi ikke skader fuglelivet.

Små dunete måsekyllinger springer i vannkanten. Storfamilien passer på fra lufta, men gjør ingenting så lenge vi går rolig forbi.

Containeren

Med ett ser vi et digert rustent bur på land. Det er rester av en container som rak på land for mange år siden. Nå har det blitt et yndet utsiktspunkt for sjøfugl.

Porsangerfjorden er åpen mot storhavet. Storm og bølger kan utfordre både fugler og mennesker på Tamsøya. For et par vinterstormer siden blåste et sjømerke ned. Det var hekkeplass for et ørnepar som forlot den flate øye når de mistet utsiktspunktet.

Det er mye ørn på både øst og vestsiden av fjorden. Tamsøya har ingen firbeinte ville individer, noe som gjør at det er en så stor bestand av sjøfugl. Sjøsprøyt, midnattsol og gjødsel fra fuglene gir multebær store som jordbær. Søtere enn andre multer og med en delikat rød-oransje farge. Dette er kremen av multebær.

Mange tar turen til Tamsøya for å plukke multer. Du kan plukke så mye du vil. Halvparten tilfaller de som eier øya. Den andre halvparten kan du ta med hjem. De siste årene har det vært kø for å plukke multer. Du bør helst søke høsten før om du har lyst til å delta.

Kobbvika

Etter at vi har passert containeren i fjæra kommer vi til noen berg som er vasket til store naturlige sklier. Her badet ungene i tidligere tider. Havet byr ikke på sydentemperaturer, men ved lavvann blir det som et lite basseng som fort varmes opp av sola.

I det vi kommer fram til Kobbvika snatrer noen ærfuglhunner, ea, sammen med mange kyllinger ute i sjøen. Det er ærfuglen som i gamle dager ga væreieren ederdun. Anne Sivertsen forteller at de har prøvd å lokke ærfuglen til å flytte inn i hus, slik den gjør på Vega på Helgelandskysten, men uten suksess. Her ute på Tamsøya legger ærfuglen egg i reder av gress, noe som gjør det nesten umulig å rense dunen.

Hytta i Kobbvika er enkel, men nyoppusset. Turen tilbake tar vi over øya. Vi følger den gamle veien som brukes når de henter multer. Veien går til øyas høyeste punkt der det gamle innflygingsanlegget som tyskerne bygde under andre verdenskrig. Anlegget sendte signaler som gjorde at tyskerne fant innflygingen til Banak flystasjon innerst i Porsangerfjorden.

Her oppe på toppen finner vi også flere ferskvann. På grunn av de mange fuglene på øya er det ikke mulig å bruke ferskvannet til drikkevann. Det må hentes fra fastlandet med båt.

Sværholt

Dagen etter er det rib-tur på programmet. Østsiden av Porsangerfjorden har en særegen natur med dolomittklipper og lune viker som skjermer mot storhavet. Porsangerfjorden har stor forskjell på høy- og lavvann. Ved fjære sjø er mange steder utilgjengelig for å gå i land, derfor fikk vi ikke gå i land i Simaskaret denne gang. Simaskaret var på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet hjemsted til min mann og reisefølge, Ernst Larsens 8. tippoldefar, Simon Henrichsen Stub. Han var reineier med 7-800 rein på Magerøya, lappelensmann i Ytre Porsanger, men huskes for myten om hans kunster som samisk trollmann, noaide. Ifølge Knut Leem, som skrev flere bøker om samiske forhold, var han en vidgjeten trollmann som egenhendig hadde drept to stalloer i Simaskaret. Først én, og så én som kom for å hevne den andre. Dette ifølge hans sønn og svigersønn som begge fikk tollekniver laget av materiale fra stalloslakten. Leem bemerker at dette trolig var sant, da Simon var en vel ansett mann som det ikke skulle være noen grunn til å dikte historier om.

Simaskaret med sin fasinerende familiehistorie og spennende grotter.

Etter stallodrapene var han imidlertid redd for ytterligere hevnere og flyttet til Tamsøya hvor han følte seg tryggere.

Fra Simaskarets trolldom bærer det utover Sværholt i riben. Her er lite menneskelig aktivitet. Mange av stedene vi besøker er to dagsmarsjer unna riksveien. Vi ser rein og noen små hytter brukt av laksefiskere mens en flokk av delfinarten springar følger båten.

Ørneparet

I Slottsvika er det en steinformasjon formet som et torneroseslott med tårn. I tårnet sitter et havørnpar og kikker på oss, vel vitende om at dit opp kommer ingen mennesker. Kanskje det var dette paret som flyttet fra Tamsøya når sjømerket blåste ned?

I Slottsvika er det en steinformasjon der et ørnepar har slått seg ned.

Fjæra i Slottsvika er ekstremt bratt, vi formelig kan følge storhavets vasking mot land. Og etter hvert som vi kommet mot land skjønner vi at dønningene i dag er for store, det er ikke mulig å gå i land. Vi nyter ørnene fra sjøsiden denne gangen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s