Vi er klar for vidde-maraton. Når du tror du ikke orker mer, henger du plutselig etter en wire i en ur, mange, mange meter over spisse steiner og Reisaelva. Men først kommer vi til spektakulære Imofossen.

Mikkel og Inger Marie er tidlig oppe og lager frokost til oss. Egg, bacon og kaffe. Det durer så trivelig på kjøkkenet fra vedovnen. I dag tidlig var det strømbrudd, så den vedfyrte ovnen gjorde nytten.

Med full oppakning bærer det ut på vidda. Nordkalottleden er godt merket. Vi går og går. Sola steiker og heiloen lager sine sørgmodige pip. Multebæra byr på karbohydrater langs stien.

• 

• 

• 

• 

• 

Vi sjekket mobilene underveis. Fra en og annen topp er det mobildekning. Skulle noe gå galt er det greit å vite hvor langt tilbake vi må gå for å kunne tilkalle hjelp. Det er 2021 og aldri før har mobildekningen vært så dårlig. I gamle dager dekket NMT 450 hele Finnmark og Troms. Og radio kunne du ta inn overalt. I dag er det verken mobildekning eller radio, DAB-radioen når ikke inn i på vidda. Vi kjenner litt usikkerheten med manglende mobildekning. Hva hvis noe skjer? Jeg har flere venner som har dødd på tur. Det stikker litt nå.

Men heiloens pip er det eneste sørgmodige som skjer. Etter ti kilometer er det endelig kafferast og brødskive. Vi har gått i solsteiken i 25 varmegrader. To gnagsår har fått comped på seg, nå smaker kaffen himmelsk.

Det går nedover

Etter matpausen går det nedover. Vi har vært på neste 600 meters høyde, men sakte skråner det. Fjellet Jiertá ruver svart foran oss. Vi vet vi skal til høyre for fjellet. Plutselig ser vi elvecanyonen i det fjerne. Røffe fjellsider som hugger seg ned i vidda. Vi nærmer oss Reisaelva.

Men det er nå vi må hente fram erfaringene med å løpe maraton. For vidda er stor og horisonten vid. Det så nærme ut, men det er mange kilometer igjen før vi er ved elva. Sekken kjennes tung.

Men så ble det enda tyngre. Da blir det et sjokoladestopp! En Kvikk lunsj og litt vann senere og vi er klar for nedstigningen fra helvete. Vi har lest at det kan være litt bratt. Pytt sann, tenker jeg når vi når Imofossen. Da har vi hørt buldret i mange kilometer allerede. For det blir verre.

Amazing Troms har utstyrt oss med kart over hvor du ser fossen best. For det er ikke lett å finne fossen om du ikke er kjent, og terrenget er vanskelig å gå i. Men når vi kommer frem på kanten er det et majestetisk syn som møter oss. Ut fra et hull i fjellveggen skyter fossen ut. På den andre siden av juvet kommer er tynn og sped foss. De blader seg nede i dypet. Et mektig skue.

• 

Jeg kjenner på at dette er en foss som fordi du ikke kan kjøre forbi den, men faktisk må ta deg frem til fots, så er det en ekstra dimensjon til opplevelsen. Denne opplevelsen sliter du for. Og det er verdt det!

Henger i wiren

• 

• 

• 

• 

Vi tar nok en kaffestopp ved Imofossen. Vi tror vi er ferdig med nedstigningen. Nå skal vi kruse langs Reisaelva ned til Nedrefosshytta. Så feil kan jeg ta.

Steinblokkene er gigantiske. De skal forseres. Forsiktige røde T-er og små varder viser vei mellom steinblokkene. Så forsvinner stien utfor stupet. En kikk over kanten og en stige med lange steg dukker opp. Jeg henger i stigen, søker febrilsk med foten etter neste trinn. Endelig finner jeg trinnet. Klart for neste. Minst like lang avstand denne gang. Svetten hagler og sekken tynger, men endelig er vi nede. Trodde jeg.

For nå bærer det nedover ur og stein, Rundt en sving, opp en skråning. Ny ur. Langt der nede ser jeg Reisaelva. Lang der nede. Høydeskrekken lugger, men endelig er vi nede.

Vi må først forsere en elv. Tre tømmerstokker og noen pinner på tvers er «brua». Jeg forsøker å gå over. Det går ikke. Ernst henter sekken. Han spretter så raskt over «brua» med frådende vannmasser under. Mine bein vil bare ikke. Men alternativet er 23 kilometer tilbake. Det skjer ikke. Elva må forseres, til stilpoeng 0. Jeg krabber over. Ser framover og krabber. Høydeskrekken herjer i magen. Må-ikke-se-ned, må-ikke-se-ned!

Så endelig over. Beina er som bly. GPS-en antyder at det er et par kilometer igjen. Det starter fint med sti langs elva. Men så bærer det oppover igjen. Vi klatrer i steinura. Noen har skrudd opp en wire som gelender. Det er heldigvis oppholdsvær, men fortsatt sklir det stein ned fra stien når vi går.

Fra wiren går det ned mot elva. Nå er det vel ikke langt igjen? Da går det bratt oppover igjen. Nytt wirerekkverk. Samme som sist? Ikke i det hele tatt. Dette er et langt stykke. Stien er akkurat like bred som skoen. Mamma!

Høydeskrekken har forlatt mageregionen og satt seg fast i halsen. Rundt et utspring, jeg er nesten trygg, holder med bare en hånd på rekkverket, da blir det igjen brattere. Litt svimmel kommer jeg endelig på trygg grunn igjen. Aldri har vel skog vært så deilig å gå på. Mellom trærne ser jeg brua vi må gå over Reisaelva. Hengebru. Jeg rekker ikke grue meg før det bærer oppover ura igjen. 24,5 kilometer i beina, full oppakning og 10 timer og 45 minutter med aktivitet merkes når siste del av ura skal forseres. Her er ingen wirerekkverk, vi går på løse steiner og langt der nede er elva.

Hengebru er barnemat etter en slik avslutning. Høydeskrekken napper så vidt i magen, siste del av stien har skremt høydeskrekken vekk. Nå er Nedrefosshytta bare noen meter unna.

Turmat og badstu

På grunn av korona-pandemien er vi alene på Nedrefosshytta. Litt ekstra luksus, men rart. 16 sengeplasser, og to personer er i overkant.

Aldri har vel Real turmat smakt så godt. Og kartongen med rødvin er som gudenes nektar. Og takket være Dronning Sonja har Troms Turlag fått lov til å bygge badstu ved elva. Det gjorde godt for slitne bein.