Kajakkpadling blant seler og isfjell

En sel sitter på en stein. Det er hvite fjell bak og på himmelen flyr en måke, mens vi ser en seilbåt i bakgrunnen.

En pelssel viser seg frem, litt usikker på hva kajakkene er for noe.

Pelsselen strekker seg, og gir fra seg en advarende lyd mot kajakkene våre, før den slumrer videre på steinen. Vi padler mellom isflak og kalvende breer, og støter på en leopardsel.

Bilde av flere kajakker i rødt og gult med hvite isfjell rundt, på isen ligger en leopardsel.

I dag var vi på kajakkpadling mellom isbreer, og fikk se seler, pingviner og hval. Her kikker vi på en leopardsel.

Men heller ikke den lar seg affisere av menneskelig aktivitet. Leopardselen ruller rundt på isflaket, i det fjerne hører vi et drønn fra en kalvende isbre. Vi er ved øya Cuverville, i et område med øyer og trange kanaler der isfjell samler seg til de vakreste fotomotiv. På selve øya holder en av de største koloniene av gentoopingviner til, foruten små kolonier av terner, skarv og måke som også hekker i bratte fjellsider.

Vi padler rundt hele øya. Antarktis har bestemt seg for å ha en gavmild formiddag, og byr på sol og to varmegrader. I fjorden holder flere knølhvaler oppvisning, pruster vann og viser halen i det de glir gjennom vannet.

Nesten utryddet

Kristin og Ernst i padleutstyr med tørrdrakt og redningsvest.

Klart for kajakkpadling med Ernst Larsen og Kristin Ruud.

I mange år var pelsselen nesten utryddet i Antarktis. Mellom 60 til 70 dyr overlevde på Sør-Georgia. I dag er stammen så stor at det ikke er plass til alle på Sør-Georgia, og pelsselen har begynt å spre seg utover Antarktis. Men her ved Cuverville er det ennå få eksemplarer av arten, så pelsselen på steinen har et rolig liv. Her er ingen andre dyr å kjempe om territorier med.

170 meter høyt

En rekke pingviner sitter på redene sine. Den ene ser vi ungene som små grå nøster.

Pingvinene har flott utsikt fra toppen av fjellet, men lang vei ned til sjøen.

Naboøya til Cuverville heter Danko. Også der er det kolonier av gentoopingviner. På denne øya blir de høyeste fjellrabbene 170 meter over havet først snøfrie. For pingvinene er det en kamp om tiden. Hvis de venter til snøen smelter lengere ned i fjellsiden, risikerer de at de ikke rekker å fø opp ungene sine innen vinteren igjen setter inn. Så derfor legger pingvinene egg på toppen, og bruker to timer på turen ned til sjøen der maten finnes.

Vi beveger oss forsiktig på øya. Med så lang vei mellom redet og sjøen, må ikke pingvinene forstyrres unødig. Ungene i redet varierer i alder, noen er fortsatt ikke klekket, andre er tre, kanskje fire uker gamle.

Ny sti

Svette nærmer vi oss toppen. Helt opp er det ikke mulig å gå på grunn av gangveiene til pingvinene, men vi får virkelig kjenne på den bratte veien disse pingvinene går, hver dag. De har en karakteristisk vaggende gange, med vingene rett ut. Stiene i snøen som de bruker fra redene og ned til sjøen har litt dype i sommersola.

På vei ned møter vi en pingvin som synes at stien vi mennesker har laget opp fjellsiden er vel så fin, så han velger den i stedet. Da er det for oss mennesker å flytte oss og la han få passere i fred.

En dag på antarktiscruise er full av aktiviteter, men der jeg virkelig ikke får nok av de støte pingvinene, meldes det fra reisekameraten at han kanskje har fått dosen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s